Når flytter sjelen inn i kroppen?

Kjære Fru Luna. Når flytter sjelen inn i kroppen? Kommer den ved unnfangelsen, i løpet av svangerskapet eller kanskje gradvis også etter at barnet er født? Finnes det tilfeller hvor sjelen aldri flytter helt inn f.eks. etter et traumatisk svangerskap eller fødsel? På forhånd takk.

Kjære, kjære deg. Vår sjel er alle steder samtidig. Vi tilhører alle sammen den store verdenssjelen, som omfatter alt som finnes i både deres, vår og alle andre verdener. Derfor vil sjelen til et menneske både være i vår verden og i deres manifeste verden samtidig.

Når dere stiller spørsmålet på den måten dere gjør, legger dere til grunn at sjelen bare kan være ett sted av gangen. Det er den ikke. Men vi forstår likevel spørsmålet, for dere lurer på når deres personlige del av verdenssjelen tar bolig i den inkarnerte kroppen? Skjer det når kroppen unnfanges i dèt to celler fra to mennesker møtes? Skjer det i løpet av den tiden disse cellene vokser sammen og utvikles til å bli noe mer enn to celler, til noe dere kan gjenkjenne som en menneskekropp? Eller skjer det først når denne kroppen er satt til verden?


Eller skjer det kanskje allerede i dèt denne muligheten finnes? I det to mennesker bestemmer seg for å lede sine to celler sammen? Kanskje det er da det skjer? Tanken om at man skal skape et barn sammen sender signaler langt inn i vår verden, lenge før cellene har møtt hverandre og tanken manifesteres. Allerede da har den sjelen som har sin spesielle plass hos oss gjort seg klar til å stige ned til dere igjen. Dere vet at vi ikke snakker om tid, men dette har ligget klart lenge, lenge, lenge – faktisk siden tidenes morgen, fordi ingenting skjer tilfeldig, men alt følger en lovmessighet.

Vi forstår også spørsmålet på den måten at dere frykter at noe kan hindre denne sjelen i å komme ned til dere, eller oppleve det den skal. Hva om cellene ikke utviklet seg til en menneskekropp? Hva om menneskekroppen aldri fikk ta sitt første innpust? Hva om menneskekroppen bare fikk leve i deres verden med sin egen pust i veldig kort tid?


Nei. Ingenting kan hindre en sjel i å inkarnere dersom det er det den skal. Og ingenting kan hindre denne sjelen i å erfare akkurat det som er planen at den skal erfare. Dere som setter dette barnet til verden skal derfor aldri være redde for at noe har gått feil i den store planen for denne sjelen. Denne sjelen skulle kanskje erfare kun et glimt av verden, for det må også erfares. Men som regel vil en sjel har større utfordringer enn dette, og ikke ta bolig i kroppen uten at den vet at alt blir slik at den kan erfare det den skal. Og slik inngå i en karmisk forbindelse med dere.

Derfor vil dette kunne variere, men som regel kan sjelen selv velge når den stiger ned til kroppen. Den vil kunne bevege seg helt fritt mellom vår verden og deres, men dere vil oppleve sjelens tilstedeværelse hos barnet stadig sterkere etter hvert som mulighetene øker for å oppleve verden gjennom barnets kropp og sanser. Sjelen vil selvsagt fortsatt kunne bevege seg fritt mellom verdenene, akkurat slik deres egen sjel kan, men på samme måte som hos dere vil glemselens slør legge seg etterhvert som våkenheten og bevisst tilstedeværelse i deres verden øker. Meningen med resten av dette livet, og hvis nødvendig de neste, er jo nettopp å oppdage hvordan denne glemselen kan oppheves.

Dere kan altså aldri hindre en sjel i å oppleve det den skal. Hverken om dere avbryter en menneskekropp i å utvikle seg gjennom å velge barnet bort. Ved at deres fantastiske verktøy legevitenskapen slår feil. Ved at en uforutsett ulykke eller sykdom fratar denne menneskekroppen livet. Eller ved noe annet denne kroppen blir utsatt for. Dersom en sjel har valgt å oppleve dette er det fordi den skal det. Men veldig ofte ser vi at dette var en mulighet for en sjel som likevel ikke ble optimal, og sjelen vil derfor vente til neste mulighet byr seg.

Vær aldri redd for annet.