Vestlig arroganse?

Mennesker med et spirituelt verdensbilde blir av og til beskyldt for å være sneversynte og selvgode når de hevder at hver enkelt må ta ansvar for sitt liv, uansett hva slags liv det er. Bortskjemt, vestlig arroganse blir det kalt. Og det kan jo høres brutalt og ansvarsfraskrivende ut at mennesker i krig, nød, fattigdom eller overgrep har valgt dette selv, og selv må ta ansvar for deres eget liv. Hva sier Fru Luna om dette?

Det er trist hvis dere blir misforstått om disse tingene. Eller hvis dere selv har misforstått disse tingene. Husk nå endelig på, at så lenge noen opplever seg som et offer, så er dere alle et offer. Dere må huske på at ingen av dere er separert fra hverandre, men at alle tar del i samme erfaring. Så lenge noen fortsatt opplever nød og elendighet – så er det fordi dere alle trenger at noen opplever det. Først når ingen lenger har behov for konflikt, krig og sykdom, kan dere alle bli ferdige med det. Så disse sjelene som kanskje noen oppfatter blir overlatt til seg selv, har faktisk stilt seg til disposisjon for dere alle.

Så må dere huske på at det alltid er mange parter i enhver erfaring. Ikke bare den som har valgt å oppleve det på sin kropp, men også alle de som står i relasjon til denne personen. Enten svært nært, eller lenger unna. Til syvende og sist står dere jo alle i relasjon til hverandre. Det betyr at dere alle har et ansvar for hverandres situasjon. Det er ikke bare den som har valgt å erfare det på sin kropp som har dette ansvaret, men også dere andre har en lekse å lære. Dere får speilet viktige spørsmål som dere må våge å møte i dere selv: Hvordan forholder du deg til andres smerte? Hvordan møter dere et menneske i nød? Hvor langt strekker du ut en hånd? På hvilken måte velger dere å hjelpe? Ved å “overta” smerten? Eller ved å stå med din egen sjel som en støttende energi for det den andre (og dere alle) skal erfare?

Vi på vår side kan godt forstå at disse tankene fra godt jordede mennesker kommer opp. Ikke fordi dere tar feil, men fordi dere kanskje ikke har vært påpasselige nok med å presisere at ingen står med et ansvar alene. Alle har et ansvar for hverandre. Men at det er forskjell på å overta noens lidelse (for det vil doble lidelsen) og å tre støttende til, og samtidig ta ansvar for å tilføre situasjonen en høyere vibrasjon gjennom medfølelse og kjærlighet og konkret hjelp.

Dersom dere velger å isolere ansvaret til kun den som opplever lidelsen, vil dere alle ha behov for at noen lider lenge ennå.

Slik sett har de dere opplever som ikke-spirituelle mennesker en svært viktig spirituell oppgave, nemlig å minne dere om dette.